Advokatblogger.no

En blogg fra Codex Advokat

Tredjemannstap og fødselsskade

Tredjemannstap og fødselsskade
Del oss

Borgarting lagmannsrett avsa en dom i august 2014 som omhandlet spørsmålet om rett til dekning av inntektstap for foreldre til barn med fødselsskade (tredjemannstap). Dommen er publisert i LB-2013-135450.

Personskadeadvokaters kommentarer:

  • Barnet var fullstendig pleietrengende 24 timer i døgnet etter en fødselsskade, og begge foreldrene hadde sett det som nødvendig å helt avslutte sin yrkesaktivitet.
  • Norsk pasientskadeerstatning (NPE) hadde erkjent ansvar for fødselsskaden og erstatning til barnet på kr 6 645 690 var utbetalt før rettsprosessen.
  • Uenigheten mellom partene knyttet seg til om foreldrenes inntektstap grunnet meromsorgen for barnet grunnet skaden var grunnlag for erstatning.
  • Pasientskadenemnda mente at det ikke var grunnlag i loven for å dekke tredjemannstapet, mens foreldrene mente å ha krav på full dekning av inntektstapet.
  • Saken omhandler pasientskaderett, men rettens vurderinger knyttet til erstatningsutmålingen (tredjemannstapet) har tilsvarende relevans for yrkesskader og trafikkskader.

Rettens vurderinger:

  • Borgarting lagmannsrett viser innledningsvis til pasientskadeloven § 2 første ledd om at både pasienten selv og «andre som har lidt tap på grunn av pasientskade» har krav på erstatning når det er konstatert en pasientskade som det offentlige er ansvarlig for.
  • Videre viser Borgarting lagmannsrett til at skadeerstatningsloven og alminnelige erstatningsrettslige regler også gjelder for pasientskadeerstatning.
  • Dom fra Høyesterett (Hagbergdommen) Rt-2010-1153 trekkes frem av Borgarting lagmannsrett som sentral for saken. Hagbergdommen gjaldt krav om erstatning for inntektstap til skadelidtes mor etter fødselsskade som var dekket av pasientskadeordningen. Høyesterett kom til at det tap moren hadde lidt ved at hun måtte slutte i sin stilling og ta seg av barnet på heltid, var erstatningsrettslig beskyttet.

Høyesterett uttaler i den anledning at:

«Skadeserstatningslovens bestemmelser om erstatning for personskader løser ikke spørsmålet om i hvilken utstrekning tredjeperson er vernet. Den vanlige oppfatningen har vært at det som hovedregel bare er den direkte skadelidte som kan kreve erstatning ved personskade, men at det etter omstendighetene også kan kreves erstatning for tredjepersons tap ( … ). Dette er jeg enig i. Forutsetningen for at tredjepersons tap skal være erstatningsrettslig vernet, er at vedkommende tredjeperson har en tilstrekkelig nær tilknytning til den direkte skadelidte, og at det tap som kreves erstattet, ligger innenfor det som er nødvendig og rimelig å erstatte.»

NOU 1994:20 Personskadeerstatning, punkt 4.1.5.8 underbygger ovennevnte utgangspunkt.

Hva gjelder utmåling av erstatning legger Borgarting lagmannsrett til grunn at det må skilles mellom medisinske behov, sosialmedisinske behov og sosiale behov, og at de medisinske behovene må forutsettes dekket av det offentlige.

Etter Borgarting lagmannsrett sin vurdering ligger den delen av foreldrenes inntektstap som kan tilskrives den vedvarende uforutsigbarheten og de mange ikke- medisinske gjøremålene på dagtid, innenfor det som må anses rimelig og nødvendig å erstatte som sosialmedisinske- og sosiale behov for skadelidt.

På bakgrunn av ovennevnte vurderinger konkluderer Borgarting lagmannsrett med at halvparten av hver av foreldrenes inntektstap er erstatningsmessig vernet.

Borgarting lagmannsrett skiller videre mellom lidt – og fremtidig tap som henholdsvis skal utbetales direkte til foreldrene og direkte til skadelidt. Hensynet bak oppdelingen er å sikre skadelidte en stabil og trygg omsorgsituasjon hvor vedkommende selv bestemmer hvem han i fremtiden ønsker å betale for å yte omsorg.

Endelig er det ett spørsmål i saken hvorvidt omsorgslønn fra kommunen til foreldrene og utbetalt erstatning til skadelidt skal gå til fradrag ved beregningen av foreldrenes inntektstap. Det fremgår av skadeerstatningsloven § 3-1 at det ved erstatningsutmåling kan tas hensyn til «.. annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden og til forholdene ellers.» Hvorvidt det er riktig å gjøre fradrag for andre ytelser beror på en konkret skjønnsmessig vurdering av i hvilken grad ytelsene tar sikte på å kompensere for inntektsbortfallet (kompensasjonsrelevans).

Evaluering – hva betyr dommen?

Dommen styrker og klargjør skadelidts og skadelidts nærstående sine muligheter til å vinne frem med erstatningskrav på tredjemannstap.

Saken ble ikke prosedert av advokat hos oss, men presenteres for å vise rettsutviklingen.

Hele dommen

Nedenfor kan du lese hele dommen:

Instans Borgarting lagmannsrett – Dom
Dato 2014-08-14
Publisert LB-2013-135450
Stikkord Pasientskadeerstatning. Tredjemannstap. Tapt arbeidsinntekt.
Sammendrag Saken gjaldt krav om erstatning for foreldrenes inntektstap som følge av at deres barns pasientskade (fødselsskade). Barnet var fullstendig pleietrengende 24 timer i døgnet, og begge foreldrene hadde sett det som nødvendig å helt avslutte sin yrkesaktivitet. Lagmannsretten la til grunn at den skadelidtes medisinske behov må forutsettes dekket av det offentlige, jf. Rt-2010-1153. I den grad foreldrenes inntektstap kunne tilskrives medisinske omsorgsoppgaver nattestid, kunne de ikke kreve tapet erstattet av staten. Omsorgen for barnet innebar imidlertid en betydelig belastning også ut over dette, og var uforenlig med fullt arbeid for noen av foreldrene, selv sett bort fra de rent medisinske omsorgsoppgavene. En betydelig del av denne omsorgen var omfattet av det alminnelige foreldreansvaret. Den delen av foreldrenes inntektstap lå innenfor det som var rimelig og nødvendig å erstatte, og var ikke et upåregnelig tap for ansvarlig skadevolder. Lagmannsretten anså skjønnsmessig halvparten av inntektstapet som erstatningsmessig. I erstatningen måtte det gjøres fullt fradrag for foreldrenes pleiepenger, og delvis fradrag for omsorgslønn og barnets supplementserstatning. Erstatning for lidt tap ble tilkjent foreldrene direkte. Erstatning for foreldrenes fremtidige inntektstap ble tilkjent barnet.
Saksgang Oslo tingrett TOSLO-2012-84391 – Borgarting lagmannsrett LB-2013-135450 (13-135450ASD-BORG/01).
Parter A (advokat Trond Alan Walmsnæss Wehn), B, C mot Pasientskadenemnda (advokat Cathrine Pedersen).
Forfatter Lagdommer Kyrre Grimstad, lagdommer Petter Chr. Sogn, lagdommer Lars Ole Evensen.
Henvisninger i teksten Skadeserstatningsloven (1969) §3-1 | Pasient- og brukerrettighetsloven (1999) §2-1a | Pasientskadeloven (2001) §2, §4 | Tvisteloven (2005) §20-2, §20-3, §20-5, §20-9 | Helse- og omsorgstjenesteloven (2011) §3-1, §3-2, §3-8

Saken gjelder krav om erstatning for foreldrenes inntektstap som følge av at deres barn ble påført fødselsskade.

Sakens bakgrunn

A ble født 0.0.2004 etter et normalt svangerskap. På grunn av manglende fødselshjelp oppsto det oksygenmangel under fødselen. Dette resulterte i alvorlige hjerneskader hos A. Det er enighet om at sykehuset burde igangsatt en forløsning umiddelbart da komplikasjonene oppsto og at unnlatelsen av dette var kritikkverdig. Norsk pasientskadeerstatning (NPE) fattet 12. mai 2005 vedtak om at A har krav på pasientskadeerstatning.

Hjerneskadene A ble påført under fødselen har blant annet medført cerebral parese, epilepsi med hyppige anfall, psykisk utviklingshemming og sanseaffeksjon. A er 100 prosent medisinsk ufør og pleietrengende 24 timer i døgnet. Det er enighet om at skadebildet og pleiebehovet må antas å være permanent frem til A blir 18 år. As funksjonsevne og pleiebehov er nærmere beskrevet nedenfor under lagmannsrettens merknader.

Både As mor, C, og far, B, var fullt yrkesaktive inntil A ble født. Som følge av As omfattende pleiebehov, og den uforutsigbarhet som hans situasjon medførte, avtok foreldrenes yrkesaktivitet gradvis og ble helt avsluttet i 2010. Foreldrene har etter den tid stått for den vesentligste delen av nødvendig pleie og omsorg for A.

A går på skole fire dager i uken, og er innvilget transport med ledsager til og fra skolen. Foreldrene er innvilget avlastning ti døgn i måneden (to perioder à fem døgn), da bor A på — bo- og behandlingssenter (heretter kalt avlastningsboligen). I 2013 ble foreldrene også innvilget ti døgn ferieavlastning.

Begge foreldrene mottar 100 prosent pleiepenger fra folketrygden. I tillegg mottar C omsorgslønn fra kommunen tilsvarende drøyt 50 prosent stilling (18,45 timer i uken). A mottar grunnstønad og hjelpestønad fra folketrygden.

Ved — kommunes vedtak 22. november 2013 ble foreldrene innvilget avlastning om natten i fire netter per måned. Cs omsorgslønn ble samtidig redusert fra ca. 50 prosent til 30 prosent per måned, med den begrunnelse at avlastningen ivaretok deler av det omsorgslønnen var ment å dekke. Foreldrene valgte å takke nei til tilbudet om avlastning. Cs omsorgslønn ble ved vedtak 6. desember 2013 igjen satt til ca. 50 prosent.

NPE tilkjente ved vedtak 14. april 2009 erstatning til A for pasientskaden med til sammen 6 645 690 kroner fordelt på følgende poster:

Standarderstatning kr 2 427 960
Påførte utgifter til pleie og omsorg kr 400 000
Fremtidige utgifter til pleie og omsorg kr 2 368 000
Utgifter til bil og transport kr 200 000
Bolig kr 1 000 000
  • vrige utgifter
kr 250 000

I tillegg ble det tilkjent dekning for utgifter til juridisk bistand med 120 000 kroner. Det ble ikke tilkjent erstatning for foreldrenes inntektstap.

Vedtaket ble påklaget til Pasientskadenemnda. I nemndas vedtak 17. november 2011 ble fremtidige utgifter til pleie og omsorg økt med 253 819 kroner til 2 621 819 kroner. For øvrig ble NPEs vedtak stadfestet.

Ved stevning 18. mai 2012 ble saken på vegne av A brakt inn for Oslo tingrett med krav om økning i erstatningen for boligtilpasning, boligutgifter, utgifter til pleie og omsorg samt utgifter til sakkyndig og juridisk bistand. C og B sluttet seg senere til søksmålet som selvstendige saksøkere med krav om erstatning for tapt arbeidsinntekt utmålt direkte til seg.

Oslo tingrett avsa 21. mai 2013 dom med slik domsslutning:

I tvisten A – Staten v/Pasientskadenemnda:

1. I tillegg til tidligere utbetalte kr 1 million for kostnader til boligtilpasning plikter Staten v/Pasientskadenemnda innen 2 – to – uker å betale til A et ytterligere beløp, stort kr 700 000,- – kronersjuhundretusen 0/100 -, tillagt lovens rente fra forfall til betaling skjer.

 

2. I tillegg til tidligere utbetalte kr 140 000,- for kostnader til juridisk bistand plikter Staten v/Pasientskadenemnda innen 2 – to – uker å betale til A et ytterligere beløp, stort kr 40 000,- – kronerførtitusen 0/100 -, tillagt lovens rente fra forfall til betaling skjer.

 

3. For øvrig frifinnes Staten v/Pasientskadenemnda.

 

4. Sakskostnader idømmes ikke.

I tvisten C og B – Staten v/Pasientskadenemnda:

1. Staten v/Pasientskadenemnda frifinnes.

 

2. Sakskostnader idømmes ikke.

A, C og B har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken er begrenset til å gjelde krav om erstatning for foreldrenes inntektstap. Ankeforhandling er holdt over til sammen to rettsdager den 10., 11. og 23. juni 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. C og B møtte sammen med deres prosessfullmektig og avga forklaring. Staten ved Pasientskadenemnda var representert ved prosessfullmektig. Det ble avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Erstatningsutmålingen for fremtidig tap er basert på en kapitaliseringsrente på 5 %. Partene har inngått avtale om at eventuelt etteroppgjør dersom kapitaliseringsrenten blir nedjustert av Høyesterett.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

De ankende parter, A, C og B har i hovedtrekk anført:

Det er bare ett gjenstående tvistetema i saken, nemlig om det skal utmåles erstatning for det påførte og fremtidige inntektstapet til den direkte skadelidtes foreldre (C og B).

Ansvar for As pasientskade er erkjent av staten, som ansvarlig skadevolder. I henhold til pasientskadeloven § 4 gjelder skadeserstatningsloven og alminnelige erstatningsrettslige regler for erstatningsutmålingen. Utgangspunktet etter skadeserstatningsloven § 3-1 og Ot.prp.nr.4 (1972-73) er her som ellers at skadelidte har krav på full erstatning for sitt tap. I rettspraksis er de nærmere rammene for erstatningsansvaret presisert slik at skadelidte har plikt til å benytte seg av offentlige tilbud, og at bare rimelige og nødvendige utgifter som følge av skaden kan kreves erstattet.

Hagbergdommen inntatt i Rt-2010-1153 åpner for at erstatning for foreldres inntektstap ved barns skade (tredjemannstap) kan utbetales direkte til foreldrene. Vilkårene Høyesterett oppstiller for dette, er oppfylt i saken her. Ved vurderingen av om det foreligger et erstatningsrettslig vernet tap, må det vurderes om foreldrene har oppfylt sin tapsbegrensningsplikt. Ved utmålingen må det videre tas stilling til om inntektstapet er dekket gjennom andre ytelser som kommer til utbetaling på grunn av barnets skade. Etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum «kan» det tas hensyn til slike ytelser ved erstatningsutmålingen, jf. Rt-2010-1153 avsnitt 45 flg.

A er fullstendig hjelpetrengende i alle dagliglivets aktiviteter. Han trenger bistand til alle personlige gjøremål slik som hygiene og stell, til å spise og all transport og forflytning. Han har en svært komplisert og ustabil epilepsi med en vanskelig anfallssituasjon. A må vies fullstendig oppmerksomhet med minst én person tilstede til enhver tid og en annen som kan bistå på meget kort varsel.

Foreldrenes omsorg for A er uforenlig med deltakelse i yrkeslivet. Dette synes akseptert av motparten og er korrekt lagt til grunn av tingretten. Det offentlige kan ikke tilby ytterligere avlastning av et slikt omfang at foreldrene blir i stand til å ta seg arbeid igjen. Private omsorgstilbydere kan i teorien leies inn og således avlaste foreldrene ytterligere, men den årlige kostnaden ved dette vil være større enn foreldrenes inntektstap, og er således en dyrere løsning for ansvarlig skadevolder. Det finnes da ingen alternativer til dagens situasjon. Det anføres at foreldrene har oppfylt sin tapsbegrensningsplikt og at det tapet de lider er en rimelig og nødvendig følge av skaden.

NAV har tilstått begge foreldrene 100 prosent pleiepenger. Pleiepengene dekker imidlertid ikke det inntektsbortfall foreldrene påføres. C mottar dessuten omsorgslønn, og begge foreldre mottar etter avtale med Fylkesmannens vergemålsavdeling en viss årlig avlønning som motregnes mot det boliglån foreldrene har tatt opp fra As midler som forvaltes av Fylkesmannen. Avlønningen er noe lavere enn den årlige supplementserstatning som A er tilkjent i Pasientskadenemndas vedtak.

Det erkjennes at det ved beregningen av inntektstapet skal tas et visst hensyn til Cs omsorgslønn og supplementserstatningen tilkjent A, men ikke krone for krone, jf. skadeserstatningsloven § 3-l tredje ledd annet punktum og Høyesteretts uttalelser om dette i Hagbergdommen. Det må tas i betraktning at supplementserstatningen også skal dekke andre utgifter enn foreldrenes omsorgsarbeid for A, og at den skal dekke omsorgsarbeid utført til alle døgnets tider – ikke bare i arbeidstiden.

Det anføres at det foreligger et udekket økonomisk tap også etter ovennevnte fradrag. Det skal ikke gjøres fradrag for andre ytelser.

Skjæringstidspunktet mellom påført og fremtidig tap skal være domstidspunktet, jf. blant annet Rt-2006-684. Partene er enige om at skjæringstidspunktet for enkelhets skyld settes 31. desember 2013.

Prinsipalt kreves erstatning for både påført og fremtidig inntektstap utbetalt direkte til C og B. Subsidiært kreves tilsvarende beløpt utmålt i form av økt supplementserstatning til A, for hans merutgifter knyttet til avlønning av foreldrene.

Det kreves renter av det påførte tapet, og for skatteulempe kreves et tillegg i utmålingen av det fremtidige tapet med 15 prosent.

A, C og B har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

1. Staten v/Pasientskadenemnda betaler erstatning til C for inntektstap fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av lovens rente fra to uker etter at dommen forkynnes og frem til betaling skjer.

 

2. Staten v/Pasientskadenemnda betaler erstatning til B for inntektstap fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av lovens rente fra to uker etter at dommen forkynnes og frem til betaling skjer.

Subsidiært:

3. Staten v/Pasientskadenemnda betaler erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av lovens rente fra to uker etter at dommen forkynnes og frem til betaling skjer.

I begge tilfelle:

4. Staten v/Pasientskadenemnda betaler sakens omkostninger for tingretten, med tillegg av lovens rente fra to uker etter forkynnelse av tingrettens dom og frem til betaling skjer.

 

5. Staten v/Pasientskadenemnda betaler sakens omkostninger for lagmannsretten, med tillegg av lovens rente fra to uker etter at dommen forkynnes og frem til betaling skjer.

Ankemotparten, Pasientskadenemnda, har i hovedtrekk anført:

Det foreligger ikke grunnlag for å dekke tredjemannstapet (inntektstapet) til B og C. Utgangspunkt og den klare hovedregel i norsk erstatningsrett er at det bare er den direkte skadelidte som kan kreve erstatning, og ikke andre personer som kun indirekte lider tap ved pasientens skade.

Det anføres at situasjonen til A ikke kan sammenlignes med situasjonen i Rt-2010-1153 (Hagbergdommen), og at den snevre adgangen til å tilkjenne tredjemannstap ikke får anvendelse i nærværende sak. A går på skole/SFO og han er innvilget og kan nyttiggjøre seg avlastningstilbud. Hans situasjon er ikke slik at det utelukkende er foreldrene som må yte pleie, omsorg og tilsyn, slik situasjonen var i Hagbergdommen.

Ankemotparten anfører at det offentliges ytelser representerer det nødvendige og rimelige nivået for nødvendig tilsyn og pleie begrunnet i medisinske behov, samt andre ytelser som skal ivareta rent helsemessige behov. Dette er lagt til grunn i Høyesteretts praksis, jf. Rt-1993-1547 (Skolanddommen) og senere bekreftet i Rt-1996-958 (Stokstaddommen), Rt-1999-1967 (Rottdommen), Rt-2002-1436 (Bråtanedommen) og Rt-2009-425 (Løffdommen). Ankemotparten vil her presisere at overvåking nattestid grunnet epilepsi er et medisinsk behov.

Under enhver omstendighet vil staten anføre at det ikke foreligger et dekningsmessig tap. Tredjepersoners eventuelle tap skal vurderes med utgangspunkt i skadelidtes behov, og må ligge innenfor det som er nødvendig og rimelig å erstatte.

Det må ved denne vurderingen ses hen til de offentlige ytelsene som gis i form av omfattende avlastningstilbud, omsorgslønn, pleiepenger til begge foreldre og andre offentlige ytelser. Dersom ankende part utover dette har lidt et økonomisk tap, anføres at tapet ligger utenfor det som er nødvendig og rimelig å erstatte. Tapet må uansett anses å være upåregnelig for skadevolder.

Det anføres subsidiært at en eventuell erstatning for foreldrenes inntektstap ikke kan utbetales direkte til foreldrene. Ankemotparten er her enig med tingretten om at det å pålegge foreldrene en rettslig og moralsk plikt til å opprettholde den omsorg de gjennom en erstatning har fått forhåndsbetalt for, vil være uheldig. As fremtidige helsesituasjon er uviss, og det er flere forhold som kan føre til at omsorg i hjemmet i fremtiden ikke vil være mulig. Ankemotparten mener en slik løsning også strider mot Høyesteretts praksis, jf. Rt-2010-1153, nettopp fordi det forutsettes at det er foreldrene som forestår omsorgsarbeidet og som skal få utbetalt sitt løpende inntektstap.

Når det gjelder en eventuell erstatningsberegning, anføres at det må gjøres fradrag for de kostnader foreldrene sparer ved ikke å stå i arbeid, som for eksempel fagforeningskontingent og reisekostnader. Dette utgjør skjønnsmessig noen hundre tusen kroner over 18 år, som må trekkes fra i den erstatningsberegningen de ankende parter har foretatt.

Pasientskadenemnda har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

 

2. Staten v/Pasientskadenemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

As omsorgsbehov

A, som i dag er 10 år gammel, har som følge av fødselsskaden i hele sitt liv vært 100 prosent medisinsk ufør og hatt et omfattende pleie- og omsorgsbehov døgnet rundt. I erklæring 10. mars 2011 fra spesialist i nevrologi dr. Ola H. Skjeldal, avgitt til ankende parters daværende advokat Erik Johnsrud, er As skader og funksjonsnivå beskrevet slik:

A har i dag en meget alvorlig form for cerebral parese. Han er alvorlig psykisk utviklingshemmet og har en svært vanskelig og behandlingsrefraktær epilepsi. I tillegg til dette har han sannsynligvis … en kortikal synshemming, men dette siste poenget er usikkert. …

A har en tetraplegisk form av cerebral parese. Som det vil fremgå ovenfor er dette en livsvarig tilstand og dette har medført et svært alvorlig handicap. Tilstanden er preget av en invalidiserende forøket tonus. Hans CP bidrar også til nedsatt muskelkraft og også noen ganger til ufrivillige bevegelser. Samlet sett resulterer dette i en betydelig bevegelseshemning som gjør at A vil være avhengig av betydelig hjelp og støtte for de fleste av sine motoriske aktiviteter.

På det nåværende tidspunkt er det etter min mening vanskelig å gi en detaljert beskrivelse av hva han kommer til å beherske og hva han ikke kommer til å beherske når han kommer til voksen alder. Det er imidlertid overveiende sannsynlig at han vil være i behov av en meget omfattende støtte og hjelp livet ut med behov for tilsyn og pleie 24 timer i døgnet.

Når det gjelder As kognitive funksjon kan jeg ikke se at han har undergått en såkalt pedagogisk psykologisk kartlegging. Det er imidlertid vanlig at barn med cerebral parese av tetraplegisk form er alvorlig psykomotorisk retarderte. Dette betyr ikke at de ikke kan forstå og ha kommunikasjon med sine omgivelser. A har en sosial og følelsesmessig [kontakt] med sine foreldre. Han kjenner igjen sine foreldre, foreldrenes stemmer og han er oppmerksom på fremmede som kommer inn i hans nærhet. Foreldrene har på en imponerende måte lært å tolke hans signaler. Hjelpeapparatet rundt A er for øvrig i ferd med å prøve å innarbeide en alternativ kommunikasjon med han. Erfaringsmessig er dette vanskelig, men ikke umulig, for barn med denne type cerebral parese. …

Det er også viktig at de fleste med denne form for cerebral parese (90 %) har epilepsi som ofte er ganske terapi-resistent. Dette er tilfelle for A. Også dette er med på å nedsette As funksjon.

As omfattende funksjonshemming medfører at han vil være avskåret fra de aller fleste av dagliglivets aktiviteter og stort sett må ha hjelp til alt slik som han har det i dag. .. Eksempelvis må han alltid ha hjelp til av- og påkledning, personlig hygiene og til å spise og drikke. Han har riktig nok innlagt PEG, men må selvfølgelig ha hjelp til å betjene denne. Han har i dag svært liten eller ingen forflytningsevne. Den omfattende hjelpen vil også foregå om natten. Han må ha tilsyn døgnet rundt inkl. natten. Når han blir eldre blir han tyngre og vanskeligere å stelle. Hjelpebehovet blir derved større. Han får sannsynligvis et økende behov for å ha hjelp til å snu seg i sengen om natten for å unngå liggesår og andre belastningsskader. I og med at han er så bevegelseshemmet er det viktig at han ikke blir liggende i samme stilling lang tid om gangen av hensyn til f.eks. belastningsskader.

Dr. Franz Brockmeier, pensjonert overlege, forklarte for lagmannsretten at store deler av As hjerne er sterkt skadet. Han er svært hardt rammet av epilepsi. Deler av hjernen er i nærmest kontinuerlig epileptisk aktivitet, som varier i intensitet. Ved GTK-anfall (generaliserte tonisk-kloniske anfall) spennes hele hjernen og kroppen. Dette er svært belastende, og hos barn kan slike anfall påvirke deres utvikling negativt. GTK-anfall kan komme plutselig, og de kraftigste anfallene kan i verste fall være dødelige. En voksen som har ett slikt anfall i måneden anses som svært hardt rammet, men barn kan ha hyppigere anfall enn voksne.

I en «anfallslogg» ført av foreldrene fremgår det at A i perioden desember 2013 til mai 2014 i gjennomsnitt hadde ca. tre epileptiske anfall per måned, hvorav omtrent halvparten ble vurdert å være GTK-anfall. Av en fremlagt journal fra Akershus universitetssykehus fra perioden mai 2013 til januar 2014 fremgår det at A høsten 2013 ble innlagt på grunn av epilepsianfall 6., 14. og 23. til 25. september og 2. til 14. oktober.

I en annen «logg» ført av foreldrene er det gitt beskrivelser av de ulike daglige gjøremålene knyttet til pleie og tilsyn av A. Det fremgår blant annet at foreldrene flere ganger hver natt må skifte stilling på A og bytte finger for en O2-måler. Flere ganger har han vannlating mv. som gjør at sengetøy må skiftes. Måltider tar lang tid på grunn av vanskeligheter med fordøyelse og ufrivillig vannlating mv. slik at klær må skiftes.

Det er gjentatte beskrivelser av at A må få inhalasjoner på grunn av pustevansker, av og til må han også suges for slim i luftrøret. Det er beskrivelser av at A er utilpass og må sendes hjem fra skolen, han sover da urolig med små anfall gjennom natten. Av og til må han til observasjon på sykehuset. Det er også beskrivelser av medisinering, fysioterapeutiske øvelser og praktiske gjøremål som transport av hjelpemidler til avlastningsboligen og vask av hjelpemidler og madrasser etter vannlating mv. Samlet sett gis et inntrykk av at minst én av foreldrene nærmest er kontinuerlig opptatt med tilsyn og pleie av A den tiden han er sammen med dem.

Dette inntrykket bekreftes av rapporten «En dag i As hjem» skrevet 15. mai 2014 av sakkyndig sosionom Rolf Henning Jensen på oppdrag fra ankende parters prosessfullmektig. Rapporten gir dels en beskrivelse av observasjoner på et hjemmebesøk hos de ankende parter, dels gjengis forklaringer fra foreldrene om familiens hverdag. Rapporten beskriver ustabil nattesøvn både for A og foreldrene, utfordringer for As skolegang på grunn av hans ustabile tilstand og arbeidskrevende rutiner rundt måltider og stell, inkontinens og klyxing av A på grunn av treg avføring. Det er også gitt en oversikt over foreldrenes øvrige oppgaver vedrørende avlastningsboligen, fysioterapi, skole, henting og tilpasning av hjelpemidler osv. Jensen skriver i rapporten at det «P.g.a. den intensive pleien som A trenger, er … vanskelig for familien å finne tid og rom til andre aktiviteter der A ikke nødvendigvis spiller hovedrollen». Dette har til dels gått ut over As yngre bror, og har medført at familien har hatt vanskelig for å reise på ferie og ha andre, normale fritidsaktiviteter.

B forklarte for lagmannsretten at foreldrenes hverdag er svært uforutsigbar, mye på grunn av at As tilstand er så ustabil. As signaler er vanskelige å tolke for andre enn foreldrene, og når han får anfall eller blir dårlig må det handles raskt. Det hender derfor ofte at foreldrene blir oppringt av skolen eller avlastningsboligen med spørsmål om A, eller på kort varsel må reise for å hente ham. Det har også hendt at skolen eller avlastningsboligen har gjort feil ved medisinering og annen behandling av A, med den følge at han har blitt dårlig. Ifølge B er det sjelden A har vært på avlastningsboligen en hel femdagersperiode. På grunn av utskifting av personell mv. var det ofte avlastningsboligen ikke kunne eller ville håndtere A når han ble dårlig eller var ustabil. Selv når A er på sykehuset er han avhengig av at foreldrene er der for å tolke signalene hans og bistå helsepersonellet med å gi ham riktig helsehjelp.

B forklarte at foreldrene også bruker mye tid på å administrere As omsorg og diverse offentlige tjenester mv. De må blant annet hente og klargjøre medisiner, hente og tilpasse hjelpemidler, utveksle nødvendig informasjon med diverse helsepersonell og følge opp tjenestetilbudet med NAV og kommunen.

B forklarte videre at han etter at A ble født forsøkte å kombinere omsorgen for A med en deltidsstilling, men at det viste seg praktisk umulig. På grunn av As ustabilitet måtte B ofte dra fra arbeidet, og han fungerte etter hvert svært dårlig på jobben. Han skiftet stilling fra anleggsleder i Mesta til kundeansvarlig i Montér, etter hvert i halv stilling, men også dette ble i praksis umulig. Han sluttet helt i lønnet arbeid i 2010.

B forklarte at det ikke bare var omsorgsoppgavene nattestid som var til hinder for å stå i fast arbeid, men den totale belastningen og det at A ofte og på kort varsel trenger bistand fra foreldrene for å få nødvendig helsehjelp. Ofte må begge foreldrene hjelpe til, for eksempel hvis A får et anfall. Dersom A blir innlagt på sykehuset, må en av foreldrene være der med ham. Det er heller ikke mulig å kjøre alene med A over noe avstand, ettersom han kan falle sammen i bilsetet, få problemer med slim i luftrøret eller liknende, og trenge hjelp fra andre enn sjåføren.

Den avlastningen 20 netter i måneden som B og C søkte om, så de som et minimum av offentlig bistand for å kunne komme tilbake i noe arbeid. De valgte å avslå tilbudet om avlastning fire netter i måneden fordi dette uansett ikke ville være tilstrekkelig til å komme tilbake i arbeid, og ville medføre så mye administrasjon, opplæring av helsepersonell mv. at «vinningen ville gå opp i spinningen». C ville dessuten gått ned i omsorgslønn, og de ville mistet utleieinntekter fra en leilighet i deres bolig som ville blitt brukt av helsepersonell ved nattlig avlastning.

Ifølge B er det ikke aktuelt å overlate A til det offentliges omsorg i mer enn de ti døgnene per måned han er på avlastning nå. Til det er tjenestetilbudet for ustabilt og av for dårlig kvalitet. Med dagens tjenestetilbud ville mer døgnkontinuerlig avlastning kunne være skadelig for A.

Også C forklarte for lagmannsretten at tiden mens A er hos dem er helt fylt av omsorgsoppgaver og praktiske gjøremål. Foreldrene må bruke den tiden A er på skolen eller på avlastning til slik administrasjon av omsorgen som beskrevet ovenfor, i tillegg til ordinære oppgaver som å handle og vaske, og sove for å ta igjen tapt nattesøvn. C så ikke for seg at det ville være mulig å komme tilbake i fast arbeid slik situasjonen er nå. En økning av den døgnkontinuerlige avlastningen forutsetter at kompetansen og tjenestetilbudet på avlastningsboligen blir bedre. Etter As fødsel forsøkte C å komme tilbake i arbeid i 50 prosent stilling i 2005/2006, men etter hvert viste det seg ikke praktisk mulig. Hun har etter dette ikke vært i lønnet arbeid.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A er fullstendig pleie- og omsorgstrengende 24 timer i døgnet. En stor del av omsorgsbyrden faller på foreldrene, ikke bare nattestid, men også ellers, på grunn av at As tilstand er så ustabil. Som beskrevet ovenfor, må i praksis minst én av foreldrene være i beredskap også når A er på skolen og på avlastningsboligen. Det er også en lang rekke gjøremål knyttet til administrasjon mv. av omsorgen for A, som må utføres når A er på skolen og på avlastningsboligen.

Lagmannsretten er ut fra dette ikke i tvil om at omsorgen for A er uforenlig med ordinært arbeid i hvert fall for én av foreldrene, og at foreldrene samlet sett har lidt et betydelig tap av arbeidsinntekt som følge av dette. Spørsmålet er om foreldrene har krav på erstatning for dette som følge av As pasientskade.

Hvorvidt foreldrenes inntektstap er erstatningsrettslig vernet

Det fremgår av pasientskadeloven § 2 første ledd at både pasienten selv og «andre som har lidt tap på grunn av pasientskade» har krav på erstatning når det er konstatert en pasientskade som det offentlige er ansvarlig for. Etter pasientskadeloven § 4 gjelder reglene om utmåling mv. i skadeserstatningsloven og alminnelige erstatningsrettslige regler, også for pasientskadeerstatning. Av forarbeidene til pasientskadeloven fremgår det at spørsmålet om i hvilken utstrekning andre enn pasienten skal kunne kreve erstatning, skal løses etter alminnelig erstatningsrett, jf. Ot.prp.nr.31 (1998-99) punkt 10.5.

Dommen i Rt-2010-1153 (Hagbergdommen) står sentralt i saken her. Saken gjaldt krav om erstatning for inntektstap til skadelidtes mor etter en fødselsskade som var dekket av pasientskadeerstatningsordningen. Høyesterett kom til at det tap moren hadde lidt ved at hun måtte slutte i sin stilling og ta seg av barnet på heltid, var erstatningsrettslig beskyttet. Om utgangspunktene for denne vurderingen uttaler Høyesterett i avsnitt 37:

Skadeserstatningslovens bestemmelser om erstatning for personskader løser ikke spørsmålet om i hvilken utstrekning tredjeperson er vernet. Den vanlige oppfatningen har vært at det som hovedregel bare er den direkte skadelidte som kan kreve erstatning ved personskade, men at det etter omstendighetene også kan kreves erstatning for tredjepersons tap ( … ). Dette er jeg enig i. Forutsetningen for at tredjepersons tap skal være erstatningsrettslig vernet, er at vedkommende tredjeperson har en tilstrekkelig nær tilknytning til den direkte skadelidte, og at det tap som kreves erstattet, ligger innenfor det som er nødvendig og rimelig å erstatte. I NOU 1994:20 Personskadeserstatning, punkt 4.1.5.8 heter det således:

«Det er ikke bare utgifter som den skadelidte selv har hatt, eller vil få, som kan kreves erstattet etter skl. § 3-1. Også utgifter som er knyttet til andre, f.eks. familiemedlemmer, vil kunne være gjenstand for erstatning dersom de øvrige vilkår er oppfylt. Det ytes således erstatning for utgifter både i form av inntektstap ‘den pårørende’ har lidt ved å måtte ha omsorgen for skadelidte, og for konkrete utgifter til f.eks. hjelpemidler, transport m.v. … »

Det sentrale spørsmålet i saken her er altså om C og Bs inntektstap ligger innenfor det som er nødvendig og rimelig å erstatte som følge av As pasientskade.

I Hagbergdommen avsnitt 40-41 heter det:

(40) I det meget spesielle tilfellet vi her står overfor, mener jeg at det tap A har lidt ved å måtte slutte i stillingen i X AS og ta seg av sønnen på heltid, ligger innenfor det som må anses rimelig og nødvendig å erstatte, og derfor er erstatningsrettslig beskyttet.

 

(41) Staten har under henvisning til Rt-1996-958 og Rt-2009-425 anført at det ved utmåling av erstatning for personskade må skilles mellom medisinske behov, sosialmedisinske behov og sosiale behov, og at de medisinske behovene må forutsettes dekket av det offentlige. Denne inndeling er grunnleggende riktig, men i praksis finnes det glidende overganger mellom disse grupper av behov. Behov for plass i spesialbarnehage ligger i skjæringsfeltet mellom medisinske og sosialmedisinske behov, og dersom tilbud om spesialbarnehageplass ikke i tilstrekkelig grad finnes å dekke skadelidtes behov, må det tap som pårørende lider ved å måtte påta seg pleie og omsorg, etter min oppfatning kunne kreves erstattet av den ansvarlige skadevolder.

Hagbergdommen ble avgitt under dissens, idet et flertall på tre dommere ga følgende forbehold til førstvoterendes votum, jf. dommen avsnitt 58-59:

(58) Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, og tiltrer helt ut det som er fremhevet om skjæringsfeltet mellom medisinske og sosialmedisinske behov.

 

(59) Den konkrete avgjørelse vil ofte være vanskelig. Da det ikke er nødvendig for resultatet i saken, og problemstillingen i begrenset utstrekning ble prosedert for Høyesterett, finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til om det, på tross av Y kommunes anstrengelser, er grunnlag for den konklusjon at kommunens barnehagetilbud objektivt sett var slik at mor kunne unnlate å benytte tilbudet uten at dette må få konsekvenser for hennes erstatningskrav overfor Pasientskadenemnda.

Slik lagmannsretten forstår det, var en samlet Høyesterett enig i den inndelingen i medisinske behov, sosialmedisinske behov og sosiale behov som fremgår av avsnitt 41. Høyesteretts flertall tok imidlertid ikke stilling til om moren i saken hadde krav på erstatning for det tap hun led som følge av at hun ikke benyttet et konkret tilbud om spesialbarnehage, ettersom en samlet Høyesterett kom til at moren uansett ikke hadde lidt noe økonomisk tap utover erstatning og annen kompensasjon som hun og sønnen allerede hadde mottatt. Slik lagmannsretten ser det, har denne presiseringen fra Høyesteretts flertall ingen betydning for saken her.

Som uttrykt i Hagbergdommen avsnitt 41, må den skadelidtes medisinske behov forutsettes dekket av det offentlige. Det følger også av fast praksis at det ikke kan kreves erstatning fra staten for tap knyttet til medisinske omsorgsoppgaver som det offentlige har ansvar for. I Rt-1993-1547 (Skolanddommen) heter det (på side 1559):

Helse- og sosiallovgivningen tar sikte på å sikre befolkningen nødvendig og forsvarlig helsehjelp og å fremme trivsel og gode sosiale forhold. Ut fra prinsippet om at erstatningen skal være et supplement til offentlige ytelser, mener jeg at det offentlige tilbud må være utgangspunktet for hva som er rimelige og nødvendige utgifter som kan kreves dekket gjennom erstatningsretten. De skadelidte vil også nyte godt av den utvikling som skjer i samfunnets tilbud.

Dette prinsippet er fulgt i senere avgjørelser. Det følger av dette at C og B ikke kan kreve erstatning for tap av arbeidsinntekt som følge av at de utfører slik medisinsk pleie og omsorg for A som det offentlige i utgangspunktet har ansvar for.

Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a har A rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester og et verdig tjenestetilbud fra kommunen. Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 skal kommunen sørge for at alle som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Etter § 3-2 nr. 6 skal kommunen blant annet tilby helsetjenester i hjemmet, avlastningstiltak og personlig assistanse, herunder brukerstyrt personlig assistanse, jf. § 3-8.

Det er flere og sammensatte årsaker til at C og B har sett det som nødvendig å slutte i ordinært arbeid for å kunne yte tilfredsstillende pleie og omsorg for A. En hovedårsak er As behov for tilsyn og pleie nattestid. Som beskrevet ovenfor må man flere ganger i løpet av natten skifte stilling på A og skifte finger for en O2-måler. Han sover også urolig, blant annet har han pusteproblemer og små anfall og må ofte ha inhalasjoner eller suges for slim i luftrøret. Dette nattarbeidet har naturligvis medført at det har blitt vanskelig for foreldrene å stå i fullt arbeid på dagtid.

Etter lagmannsrettens vurdering er det i hovedsak As medisinske behov som må dekkes nattestid. De nattlige pleie- og omsorgsoppgavene beskrevet ovenfor er i prinsippet noe det offentlige har ansvar for, som en del av kommunens plikt til å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester for A. Det må forutsettes at slike medisinske behov dekkes på en tilfredsstillende måte av det offentlige, jf. Hagbergdommen avsnitt 41. I den grad foreldrenes inntektstap kan tilskrives slike nattlige omsorgsoppgaver isolert sett, kan de altså ikke kreve tapet erstattet av staten.

Det er imidlertid ikke bare de nattlige omsorgsoppgavene som har gjort det vanskelig for foreldrene å stå i ordinært arbeid. Som beskrevet ovenfor er As helsetilstand så ustabil at han stadig og på kort varsel må sendes hjem fra skolen eller avlastningsboligen. Han blir dessuten så sliten av skolen at han må være hjemme én dag i uken. B forklarte også for lagmannsretten at avlastningsboligen ofte må ha bistand til medisinering, til å tolke As signaler og behandle ham på riktig måte. Videre fremgår det av fremlagte journaler at A relativt hyppig blir innlagt på sykehuset til observasjon eller behandling. Minst én av foreldrene må da være til stede, både for å bistå med å gi ham adekvat behandling og for å være der som forelder for ham. I tillegg til dette må en lang rekke praktiske gjøremål utføres på dagtid, som kontakt med forskjellige myndigheter og institusjoner, administrasjon av hjelpemidler og offentlige tilbud mv.

Disse mangeartete oppgavene kan etter lagmannsrettens syn ikke anses utelukkende å avhjelpe As medisinske behov. Det er mer naturlig å se dette som en del av den totale foreldreomsorgen for A, som også omfatter ivaretakelse av hans sosiale og sosialmedisinske behov. Erstatning for utgifter eller tap knyttet til slike mer vidtfavnende omsorgsoppgaver er ikke på samme måte begrenset til hva det offentlige har ansvar for, jf. blant annet Rt-1996-958 (Stokstaddommen), der det heter (på side 966):

Når det gjelder behandlings- og pleieytelser med rent helsemessige siktemål, finner jeg det vanskelig å ta noe annet utgangspunkt enn at de offentlige ytelsene representerer det nødvendige og rimelige nivå også erstatningsmessig. Kommer man over til ytelser med sikte på å gi mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen, mener jeg at det lettere kan bli tale om en noe høyere standard i erstatningsretten, altså slik at man dekker ytelser utover det som går inn under offentlige hjelpe- og stønadsordninger. Men fortsatt gjelder begrensningen til nødvendige og rimelige utgifter, og det må trekkes en grense mot det som omfattes av ménerstatningen.

Staten ved Pasientskadenemnda har anført at tilfellet i Hagbergdommen var meget spesielt, særlig ved at det skadelidte barnet i den saken ikke kunne nyttiggjøre seg noen offentlige tilbud. A går på skole fire dager i uken og bor på avlastningsboligen ti døgn per måned. Foreldrenes søknad om avlastning om natten indikerer at andre kan ta omsorgen for ham nattestid også når han bor hjemme. A er altså ikke like avhengig av at det er foreldrene som yter omsorgen som det barnet i Hagbergdommen var.

Etter lagmannsrettens vurdering innebærer likevel omsorgen for A en betydelig belastning for foreldrene i saken her. A har behov for kontinuerlig tilsyn og omsorg når han er hjemme. Også når han er på skolen eller avlastningsboligen legger A beslag på vesentlige deler av foreldrenes tid og oppmerksomhet, på grunn av uforutsigbarheten knyttet til hans helsetilstand og de mange oppgavene i tilknytning til omsorgen for A som går ut over å dekke hans rent medisinske behov.

En betydelig del av foreldrenes omsorg for A omfattes av deres alminnelige foreldreansvar for ham. Det kan ikke kreves at foreldrene som en del av den alminnelige tapsbegrensningsplikten overlater til andre å følge opp A for eksempel når han blir syk og må sendes hjem fra avlastningsboligen eller når han blir innlagt på sykehus. Etter lagmannsrettens syn er det naturlig at det primært er foreldrene selv som tar ansvar for dette. Den vedvarende usikkerheten knyttet til As helsetilstand vil derfor ha konsekvenser for foreldrenes mulighet til å stå i fast arbeid. Mest sannsynlig er det å gi A en tilfredsstillende omsorg uforenlig med fullt arbeid for noen av foreldrene, selv om det ses bort fra den belastningen som omsorgsoppgavene nattestid innebærer.

Etter lagmannsrettens vurdering ligger således den delen av C og Bs inntektstap som kan tilskrives den vedvarende uforutsigbarheten og de mange ikke-medisinske gjøremålene på dagtid, innenfor det som må anses rimelig og nødvendig å erstatte. På bakgrunn av de alvorlige skadene A ble påført under fødselen, kan et slikt tap heller ikke anses som upåregnelig for ansvarlig skadevolder.

Det er vanskelig å anslå hvor stor del av foreldrenes inntektstap som kan tilskrives deres rent medisinske omsorgsoppgaver, og som derfor ikke er erstatningsrettslig vernet, og hvor stor del som kan tilskrives oppgaver som skal dekke andre behov og totalbelastningen knyttet til omsorgen for A. Som nevnt i Hagberdommen avsnitt 41 er det også glidende overganger mellom medisinske, sosialmedisinske og sosiale behov. Som et skjønnsmessig anslag legger lagmannsretten til grunn at halvparten av foreldrenes samlete inntektstap er erstatningsrettslig vernet.

Dette innebærer at foreldrene bare kan kreve erstatning for halvparten av deres samlete inntektstap. Lagmannsretten har ingen holdepunkter for å vurdere om én av foreldrene har større mulighet til å skaffe seg inntektsgivende arbeid eller har en mer sentral rolle i omsorgen for A enn den andre, og ser det som rimelig å tilkjenne erstatning med halvparten av hver av foreldrenes inntektstap.

 

Lidt inntektstap

C og B har prinsipalt krevd erstatning for deres lidte og fremtidige inntektstap som følge av As fødselsskade, utbetalt direkte til dem. Når det gjelder lidt inntektstap heter det om dette i Hagbergdommen avsnitt 38:

Selv om tredjepersons tap er erstatningsrettslig vernet, er det imidlertid ikke dermed sagt at tredjeperson kan gjøre gjeldende et direktekrav. I NOU 1994:20, punkt 4.1.5.8 er det uttalt at det «bare er ved allerede påførte utgiftstap at erstatningen skal tilkjennes direkte til tredjemann». Dette må etter mitt syn være normalordningen.

Erstatning for en tredjeparts lidte tap skal altså normalt utbetales direkte til vedkommende. Lagmannsretten ser ingen grunn til å gjøre unntak fra dette her. C og B har selv lidt et tap som følge av As fødselsskade, og det er da naturlig at erstatningen for dette tapet utbetales direkte til dem.

Det er enighet mellom partene om å sette skjæringstidspunktet mellom lidt og fremtidig inntektstap til 31. desember 2013. B har beregnet sitt inntektstap for årene 2004 til 2013 til 2 254 213 kroner inkludert renter. C har beregnet sitt inntektstap i den samme perioden til 1 291 763 kroner. I disse beløpene er det gjort fullt fradrag for de pleiepengene B og C mottar fra folketrygden, i tråd med erstatningsberegningsregelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd første punktum.

Etter § 3-1 tredje ledd annet punktum kan det ved erstatningsberegningen også tas hensyn til «annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden og til forholdene ellers». Den omsorgslønnen som C mottar fra kommunen, må klart anses som slik støtte som omfattes av bestemmelsen. Hvorvidt omsorgslønnen skal komme til fradrag ved beregningen av inntektstapet, vil bero på en konkret vurdering av i hvilken grad omsorgslønnen tar sikte på å kompensere for inntektsbortfallet (kompensasjonsrelevans), jf. Hagbergdommen avsnitt 46 og 47.

Kommunens vedtak om omsorgslønn for C gir liten veiledning når det gjelder dette. Vedtakene er i hovedsak begrunnet med at foreldrene har et særlig tyngende omsorgsarbeid, og i vedtak 23. november 2005 heter det blant annet at omsorgslønnen skal være «en kompensasjon for et privat pleieforhold». Det er naturlig å forstå dette slik at omsorgslønnen til en viss grad skal kompensere for inntektsbortfall, men at hovedformålet er å kompensere for det betydelige omsorgsarbeidet foreldrene gjør, også langt ut over normal arbeidstid. Etter lagmannsrettens syn innebærer dette at omsorgslønnen bare delvis er kompensasjonsrelevant, og at den derfor bare delvis bør komme til fradrag ved tapsberegningen.

A er av Pasientskadenemnda tilkjent erstatning for utgifter til sosialmedisinske tiltak – såkalt supplementserstatning – med 400 000 kroner for årene 2004 til 2008 og deretter med 110 000 kroner per år frem til han fyller 18 år. Det fremgår av Pasientskadenemndas vedtak at denne erstatningen er tilkjent for å dekke nødvendige og rimelige utgifter til assistenter mv., og kompensere for den merinnsats foreldrene yter i forbindelse med sosialmedisinske tiltak for A. Selv om denne erstatningen er tilkjent A, kan det ikke ses bort fra denne ved beregningen av foreldrenes inntektstap, jf. Hagbergdommen avsnitt 43 og 51. I likhet med omsorgslønnen er erstatningen til A for sosialmedisinske tiltak delvis kompensasjonsrelevant for foreldrenes inntektstap, og bør derfor delvis komme til fradrag ved beregningen av dette.

De ankende parter har anført at det bør gjøres et fradrag i tapsberegningen med 20 prosent av omsorgslønnen og supplementserstatningen. Det er vist til eksempler fra rettspraksis der fradraget i erstatningsberegningen for tilsvarende ytelser er satt til rundt 20 prosent av ytelsene. Pasientskadenemnda har ikke hatt innvendinger mot dette. Lagmannsretten går derfor ikke nærmere inn på dette, og legger de ankende parters beregning av de nevnte fradragene til grunn. Etter fradrag med ca. 20 prosent av halvparten av supplementserstatningen tilkjent A, og 20 prosent av den omsorgslønn hun mottar, er Cs krav om erstatning for lidt inntektstap på 1 000 000 kroner. Etter fradrag med ca. 20 prosent av halvparten av supplementserstatningen er Bs krav om erstatning for lidt inntektstap på 2 150 000 kroner.

Staten ved Pasientskadenemnda har bare hatt den konkrete innvending mot kravene at det ikke er gjort fradrag for besparelser C og B har hatt ved ikke å stå i arbeid, som reiseutgifter til og fra jobb, fagforeningskontingent mv. Staten har anført at det må gjøres et skjønnsmessig fradrag for dette for alle årene frem til A fyller 18 år.

Lagmannsretten er enig i at det bør gjøres et visst fradrag for besparelser ved ikke å stå i fast arbeid. Det er imidlertid ikke fremlagt noen form for dokumentasjon på hvor store besparelser det kan dreie seg om. Som et forsiktig anslag vil lagmannsretten derfor trekke fra 50 000 kroner i hver av foreldrenes beregnete inntektstap.

Lagmannsretten vil som nevnt tilkjenne begge foreldrene erstatning med omtrent halvparten av deres inntektstap. B tilkjennes etter dette erstatning for lidt inntektstap i årene 2004 til 2013 med 1 050 000 kroner. C tilkjennes erstatning for lidt inntektstap i den samme perioden med 475 000 kroner.

Fremtidig inntektstap

C og B har også krevd erstatning for deres fremtidige inntektstap, frem til A blir 18 år, utbetalt direkte til seg. Om dette heter det i Hagbergdommen avsnitt 38:

Dersom det ikke finnes særlige grunner for annet, må erstatning til dekning av fremtidige pleie- eller omsorgstjenester tilkjennes den direkte skadelidte, som selv må kunne velge hvem hun eller han vil «kjøpe» pleie- eller omsorgstjenestene fra. Det vil – som påpekt i NOU 1994:20, punkt 4.1.5.8 – ikke være holdbart å binde opp utgifter til fremtidige pleie- eller omsorgstjenester til en bestemt person og forutsette at denne personen vil utføre dette arbeidet gjennom hele tidsperioden. Dersom en tredjeperson som har påtatt seg å yte pleie- eller omsorgstjenester overfor en skadelidt, ønsker å sikre seg med et formelt rettsgrunnlag for sitt krav, må det skje ved avtale mellom vedkommende tredjeperson og den direkte skadelidte.

Erstatning for tredjeparters fremtidige inntektstap, som oppstår på grunn av omsorgsforpliktelser for den direkte skadelidte, skal altså som hovedregel utbetales til den direkte skadelidte, som selv kan velge hvem han vil «kjøpe» omsorgstjenester fra. Det kan innvendes mot dette at det er lite trolig at andre enn C og B vil eller kan utføre de omsorgsoppgavene som har utløst kravet på erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. Til dels er disse omsorgsoppgavene også en del av deres foreldreansvar for A.

På den annen side er det en sentral forutsetning også for erstatning for tredjeparts fremtidige inntektstap at den kommer den direkte skadelidte til gode. Dersom tredjeparten skulle få utbetalt erstatningen direkte til seg og deretter trekke seg fra omsorgsoppgavene, ville den skadelidte stå uten omsorgsperson og uten midler til å betale for tilsvarende omsorgstjenester. Det er beundringsverdig at C og B har tatt på seg det fulle ansvar for omsorgen for A, og fremdeles makter å samarbeide om dette i den meget krevende situasjonen familien er satt i, men det kan ikke tas for gitt at denne situasjonen vil vedvare. Hensynet til en stabil og god omsorgssituasjon for A frem til han fyller 18 år tilsier klart at erstatningen utbetales til ham. Han vil da kunne kompensere sine foreldre det inntektstapet de lider ved å fortsette omsorgen for ham, eventuelt – dersom en eller begge foreldrene skulle falle fra som omsorgsperson – betale andre for å yte tilsvarende omsorg. Lagmannsretten har etter dette kommet til at erstatning for C og Bs fremtidige inntektstap bør utbetales til A.

B har beregnet sitt fremtidige inntektstap frem til A fyller 18 år til 1 500 000 kroner, og C sitt inntektstap til 690 000 kroner. Som for det lidte inntektstapet er det her gjort fullt fradrag for pleiepenger ut fra dagens nivå, og fradrag med 20 prosent for omsorgslønn og supplementserstatning. Det er også lagt til 15 prosent for skatteulempe som følge av at erstatningen utbetales samlet. Staten har ikke hatt innvendinger mot disse beregningene, og lagmannsretten legger de nevnte tallene til grunn.

Staten har imidlertid anført at det bør gjøres et skjønnsmessig fradrag også i det fremtidige inntektstapet for besparelser C og B vil få ved ikke å stå i fullt arbeid. Lagmannsretten er enig i dette, og vil trekke fra 40 000 kroner i hver av foreldrenes inntektstap.

Lagmannsretten vil etter dette tilkjenne A erstatning tilsvarende halvparten av begge foreldrenes samlete fremtidige inntektstap. Erstatningen for Bs inntektstap for årene 2014 til 2022 blir da på 730 000 kroner, og for C på 325 000 kroner, slik at As erstatning for dette blir på 1 055 000 kroner.

Sakskostnader

De ankende parter tilkjennes erstatning med omtrent halvparten av deres samlete krav for lagmannsretten. Ingen av partene har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, og har da ikke krav på dekning av sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd.

Etter lagmannsrettens syn tilsier imidlertid tungtveiende grunner at de ankende parter bør få erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-3. De har fått medhold i det prinsipielle spørsmålet om hvorvidt de kunne få erstatning for tapt arbeidsinntekt. Dette spørsmålet har stått sentralt for lagmannsretten, og det må antas at den vesentlige delen av sakskostnadene knytter seg til dette. I tillegg kommer at de ankende partene hadde god grunn til å få saken prøvd for lagmannsretten, at saken er av stor velferdsmessig betydning for dem og at det er et svært ulikt styrkeforhold mellom partene, jf. § 20-3 annet punktum, jf. § 20-2 tredje ledd annet punktum.

De ankende parters prosessfullmektig, advokat Walmsnæss Wehn, har fremlagt sakskostnadsoppgave hvor det fremgår at han krever salær med 237 500 kroner inklusive merverdiavgift. I tillegg er det krevet dekning av utgifter til utarbeidelse av utdrag mv. og honorar til sakkyndig vitne Jensen og sakkyndig vitne Brockmeier, med til sammen 38 053 kroner inklusive merverdiavgift. Det er også krevet dekning av rettsgebyret for lagmannsretten, som er på 23 220 kroner. Sakskostnadskravet er dermed på totalt 313 606 kroner. Det fremkom ingen innvendinger mot sakskostnadskravet.

I sakskostnadsoppgaven er det beregnet merverdiavgift også av utleggene til utdrag og sakkyndiggodtgjørelse. Dette kan ikke være riktig. Det må derfor gjøres et fradrag i posten for utlegg på 7611 kroner, slik at sakskostnadskravet totalt kommer på 305 995 kroner.

Saken har berørt prinsipielle spørsmål om rett til dekning av tredjeparters inntektstap. Lagmannsretten finner derfor at de ankende parters sakskostnader har vært nødvendige, og at det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd. De ankende parter tilkjennes derfor i fellesskap dekning av sakskostnader med det nevnte beløpet.

Lagmannsrettens resultat skal legges til grunn når det gjelder sakskostnadene for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Ingen av partene ble der tilkjent dekning av sakskostnader. Saken sto imidlertid i en vesentlig annen stilling for tingretten. De ankende parter fremsatte der krav om erstatning for flere tapsposter, og fikk bare delvis medhold for to av dem. Lagmannsretten kan derfor ikke se at det er tilsvarende tungtveiende grunner for å tilkjenne de ankende parter dekning av sakskostnader for tingretten, og finner ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Grunnet ferieavvikling er dommen ikke avsagt innen lovens frist.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning 

1. Staten ved Pasientskadenemnda dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen å betale ytterligere erstatning til A med 1.055.000 – énmillionogfemtifemtusen – kroner med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.

 

2. Staten ved Pasientskadenemnda dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen å betale erstatning til B med 1.050.000 – énmillionogfemtitusen – kroner med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.

 

3. Staten ved Pasientskadenemnda dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen å betale erstatning til C med 475.000 – firehundreogsyttifemtusen – kroner med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.

 

4. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Pasientskadenemnda til A, C og B i fellesskap 305.995 – trehundreogfemtusennihundreognittifem – kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.